Hvordan overskudd av nikkel presser stålmarkedet til tross for amerikansk tollstøtte

La oss starte med konklusjonen: bølgen av kanselleringer som rammer storskala hydrogenprosjekter er ikke en katastrofe – det er et tegn på fremgang. Sektoren modnes raskt, og kvitter seg med glansfulle forslag og aktører som ikke er villige til å tilpasse seg, samtidig som den gir rom for stille, effektive pionerer.

Hypeboblen har sprakk – og det er bra

Mellom 2021 og 2023 forble etterspørselen etter lavkarbonhydrogen marginal – under én million tonn sammenlignet med den totale globale hydrogenetterspørselen på 97 millioner tonn, fortsatt hovedsakelig fossilbasert. Samtidig bemerket rapporten «Hydrogen Insights 2024» en syvdobling av den globale elektrolysekapasiteten som ble vedtatt i den endelige investeringsbeslutningen (FID) over fire år, men fortsatt beskjeden på rundt 20 GW.

I Europa har 3 GW med elektrolysørkapasitet blitt kansellert til FID, og det forventes at dette vil levere rundt 415 000 tonn fornybar hydrogen årlig. Til sammenligning har blå hydrogenprosjekter sett over 1,4 millioner tonn per år bli kansellert, hvor bare ~400 000 tonn per år har overlevd til FID. Lærdommen er klar: overdimensjonerte ideer som mislykkes i grunnleggende økonomi, overlever ikke.

Denne korreksjonen er sunn. Prosjekter som går fremover er mindre, bedre utformet og direkte knyttet til behov for dekarbonisering.

Ekte hydrogen: Fokuserte og praktiske prosjekter

Ta Engies Yuri-prosjekt i Vest-Australia: Fase 1 involverer en 10 MW elektrolysør drevet av 18 MW solenergi og støttet av et 8 MW batteri. Den vil levere ~640 tonn fornybar hydrogen årlig til Yaras ammoniakkproduksjon. Ikke prangende, men effektivt – etterspørselen er tydelig, produksjonen er i gang.

I Europa har Engie også gitt grønt lys for sin andel av mosaHYc-hydrogenrørledningen mellom Frankrike og Tyskland, mens H2Med/Barmar-korridoren mellom Barcelona og Marseille har som mål å oppnå opptil 2 millioner tonn i året innen 2030. Tysklands ammoniakk-til-hydrogen-terminal i Lubmin har som mål å få endelig godkjenning innen utgangen av 2025, med et mål om kostnader nær 3–3,50 dollar/kg innen 2027 – godt under dagens europeiske nivåer på 8–10 dollar/kg.

Dette er ikke megaprosjekter som jager overskrifter. De er industrielt forankrede løsninger som passer inn i sektorer som er vanskelige å redusere, som ammoniakk, metanol, raffinering og stålproduksjon.

Hvorfor mindre er smartere

Mislykkede megaprosjekter manglet ofte tydelig avsetning, var avhengige av uprøvde teknologier eller forfulgte urealistisk skala. I motsetning til dette er dagens overlevende forankret i eksisterende industriell etterspørsel, med klar økonomi. Blå hydrogen kan for eksempel produseres i Europa til 3,8–4,4 euro/kg – langt billigere enn mesteparten av grønn hydrogen.

Dette skiftet betyr færre prosjekter totalt sett, men sterkere og mer bærekraftige prosjekter – designet for å levere reell industriell dekarbonisering snarere enn spekulativ hype.

Politisk støtte blir mer målrettet

Politiske rammeverk modnes også. EUs hydrogenbank retter midler mot prosjekter med reell utslippsreduksjonsverdi. Tysklands KfW finansierer importterminaler i stedet for å tvinge frem uøkonomisk innenlandsk produksjon. Offentlige midler kanaliseres dit hydrogen trengs mest.

En mindre, bedre hydrogenøkonomi

Hydrogenøkonomien vil sannsynligvis bli mindre enn tidlige, overdrevne prognoser antydet. Men det er en styrke, ikke en svakhet.

En slankere sektor som fortrenger fossilbasert hydrogen, kutter utslipp i tungindustrien og bygger på solid ingeniørkunst er langt å foretrekke fremfor en rekke dødsdømte gigaprosjekter. Det som betyr noe nå er ikke tusenvis av ideer, men en håndfull gode. La de dårlige dø. La støyen forsvinne. Det som gjenstår er ekte.