Konkurransen mellom stormaktene i det tjueførste århundre utkjempes ikke lenger på slagmarker eller i oljemarkeder; den finner nå sted innenfor de mikroskopiske kretsene til halvledere. Disse komponentene, som en gang ble behandlet som den usynlige ryggraden i forbrukerelektronikk, har blitt frontlinjen i dagens globale geopolitiske kløft. Det som startet som en tolldrevet handelskonflikt har utviklet seg til noe langt mer alvorlig: en fullskala teknologisk krig sentrert rundt en komponent som er liten i størrelse, men enorm i strategisk verdi – halvlederbrikken. Som ordtaket sier: «Den som kontrollerer brikker, kontrollerer verden.» Kontroll betyr her å holde nøklene til fremtiden for kunstig intelligens, kvantedatamaskinering, globale forsyningskjeder og avanserte våpen. Fra TV-fjernkontroller til satellitter finnes silisiumbrikker overalt.

Problemet er at Washington ser på Kinas teknologiske fremgang som en eksistensiell trussel mot USAs posisjon, mens Beijing ser amerikanske tollsatser som et forsøk på å stoppe oppgangen før den begynner. Hvert eksportforbud, hvert subsidieprogram og hver markedsrestriksjon sender nå sjokkbølger over hele kloden, og trekker både allierte og rivaler inn i kappløpet om halvledere. Dette er ikke bare handelstvister, men en kompleks kamp som vil avgjøre hvem som leder den neste globale orden: USA med sin teknologiske dominans, eller Kina med sin ambisjon om selvforsyning. Innsatsen er høyere enn noen gang – intet mindre enn kontrollen over global makt i seg selv.

Denne rivaliseringen startet med tollsatser i 2018, etter at Washington anklaget Beijing for tyveri av åndsverk og urettferdig handelspraksis. Disse anklagene utløste en handelskrig som rystet de globale markedene, og som til slutt utviklet seg til en mer strategisk konflikt: halvlederkrigen. Kinas syn er formet av det de kaller «ydmykelsens århundre», der de ser utenlandsk press som nok et forsøk på å holde dem teknologisk bakpå – noe som gjør brikkeproduksjon til både et politisk mål og et strategisk endepunkt.

Taiwan legger til et nytt lag med spenning. Øya produserer majoriteten av verdens avanserte halvledere og er hjemsted for TSMC, noe som gjør den både til en strategisk ressurs og et potensielt flammepunkt. USA sier at de støtter Taiwan i å bevare sitt teknologiske forsprang, mens Kinas mål går mye lenger: gjenforening og å bryte USAs grep. «Silisiumkrigen» er derfor knyttet til noen av verdens farligste geopolitiske flammepunkter. Brikker er ikke lenger bare komponenter – de er maktinstrumenter. USA og Kina konkurrerer ikke lenger bare; de er låst i en krig uten bomber eller missiler, utkjempet gjennom forsyningskjeder og mikrokretser.

Det som gjør chipindustrien unik er at ingen enkeltland kan kontrollere hele prosessen. USA leder an innen design og programvare; Taiwan og Sør-Korea dominerer avansert produksjon; Nederland leverer viktig litografiutstyr; Japan leverer spesialiserte materialer. Kina henger etter i de mest avanserte segmentene. Enhver forstyrrelse i Amerika eller Taiwan kan lamme hele industrier, noe som gjør halvledere til et av de viktigste geopolitiske hinderene i verden. Og implikasjonene går langt utover økonomi: brikker driver droner, hypersoniske missiler og moderne krigføringsverktøy. Amerikas strategiske mål er klart – å avskjære Kina fra de mest avanserte teknologiene for å bevare USAs dominans.

Realiteten er barsk: den neste globale krigen blir kanskje ikke utkjempet med stridsvogner eller atomvåpen, men med halvledere. Den som vinner chipkrigen vil ikke bare kontrollere teknologien, men også reglene for den nye globale ordenen. Silisium blir nå sett på som den nye oljen, det nye stålet, til og med det nye kruttet i det tjueførste århundre.

USA ser på chipkrigen som inngangsporten til makten i dette århundret, og det er derfor halvledere har beveget seg fra handelens rike til strategiens rike. De behandles ikke lenger som forbruksvarer, men som påvirkningsvåpen. Washington ønsker å bevare sin status som verdens eneste supermakt, og i den digitale tidsalderen er halvledere det skarpeste våpenet. Strategien deres har to spor: å kvele Kinas teknologiske fremskritt og bygge en festning av allierte for å forsvare USAs lederskap. Dette inkluderer å forby firmaer som Huawei og SMIC, svarteliste kinesiske teknologiselskaper og begrense avansert EUV- og DUV-litografiutstyr.

CHIPS and Science Act fra 2022 – mer enn 50 milliarder dollar i subsidier – understreker at silisium nå er et spørsmål om nasjonal sikkerhet, ikke økonomi. Enda viktigere er det at Amerika har lykkes med å trekke sine allierte – Japan, Nederland, Sør-Korea og Taiwan – inn i denne silisiumalliansen, og bruke dem til å håndheve sin politikk. TSMCs beslutning om å bygge fabrikker i Arizona er ikke bare et økonomisk trekk: det er et geopolitisk skritt for å forankre amerikansk innflytelse i avansert chipproduksjon.

Realister hevder at denne alliansen ikke er samarbeid, men allianse for å overleve. USA trekker nye kaldkrigslinjer for å bestemme hvem som leder og hvem som følger. Å gjøre halvledere til et våpen går langt utover fri markedskonkurranse; det handler om å beskytte dominans i et system der teknologi er det skarpeste bladet. Amerika ønsker å forhindre Kina i å oppnå paritet; Kina, derimot, ser ethvert amerikansk forbud eller enhver sanksjon som et nytt kapittel i en lang historie med ydmykelse. For Beijing er halvledere kjernen i nasjonal overlevelse. «Made in China 2025» og massive statlige subsidier er en del av dette oppdraget. Kina øser milliarder inn i silisium – forskning, design og fabrikasjon – og rekrutterer ingeniører over hele verden for å oppnå ett mål: å bryte avhengigheten av Vesten.

Likevel er Kina fanget i det realistene kaller «teknologiavhengighetsfellen». Landet kan designe brikker, men det er fortsatt avhengig av nederlandsk litografi, taiwansk produksjon og amerikanske programvareverktøy. Kina klatrer opp et teknologisk fjell mens USA fortsetter å fjerne trinnene. For Beijing er det å bryte USAs grep om teknologi essensen av nasjonal gjenoppliving. For Xi Jinping er halvledere ikke bare økonomiske drivere – de er instrumenter for suverenitet. I en verden der teknologi er en slagmark, ville det å tape brikkekrigen bety et nytt «århundre med ydmykelse», mens det å akseptere kinesisk likhet ville bety at USA gir opp sitt globale lederskap. Ingen av utfallene er akseptable. Dette er en eksistensiell kamp, ikke en økonomisk rivalisering.

Konflikten er ikke lenger bare mellom USA og Kina – den omformer hele verdensordenen. To teknologiske verdener dukker opp: én bygget på amerikanske brikker og vestlige forsyningskjeder, den andre i tråd med Kinas raskt voksende økosystem. Allierte er fanget imellom. Taiwan, som produserer 90 % av verdens mest avanserte brikker, er nå av enorm strategisk betydning og en potensiell utløser for konflikt. Sør-Korea står ved et veiskille mellom sin sikkerhetsallianse med Washington og sitt største eksportmarked i Kina. Nederland har sett sin industri bli et verktøy i amerikansk strategi etter å ha blitt presset til å blokkere ASML fra å selge avansert litografiutstyr til Kina. EU, motvillig til å velge side, øser milliarder inn i å bygge sin egen chipsektor – uvillig til å sakke akterut i en verden der teknologi er det nye atomvåpenet.

Men den globale økonomien vil betale en høy pris. Å splitte forsyningskjeder betyr høyere kostnader, overflødige fabrikker og tregere innovasjon. Utviklingsland vil bli tvunget til å inngå i den ene eller den andre leiren – en allianse pålagt dem av en krig de ikke startet. Den globale økonomien vil forbli ustabil i årevis.

Realister vil si at denne utviklingen er naturlig i stormaktsrivalisering, men innsatsen er langt farligere. Hvis det tjuende århundre var en tid med «oljekriger», vil det tjueførste være en tid med «silisiumkriger». Forskjellen er at olje fantes mange steder – men brikker er avhengige av en håndfull hinder, noe som gjør den globale økonomien skjør og ekstremt sårbar for konflikt. Halvlederkrigen er ikke bare økonomisk; den er en geopolitisk tidsbombe.

Konklusjon:

Rivaliseringen mellom halvledere er ikke en tradisjonell konfrontasjon mellom hærer, men en langt mer kompleks kamp sammenvevd med livsnervene i den globale økonomien. Hver amerikansk restriksjon øker Kinas besluttsomhet; hvert kinesisk press for selvforsyning forsterker Washingtons frykt for å miste dominans – og skaper en syklus av endeløs eskalering. Denne konkurransen kan ikke løses gjennom diplomati eller kompromisser som i tidligere handelstvister, fordi teknologi har blitt essensen av makt. Likevel kan både Washington og Beijing ende opp med å svekke selve det globale systemet som økonomiene deres er avhengige av, i sin søken etter dominans.

Historien vil huske den «kalde silisiumkrigen» i det 21. århundre, ikke som en æra for innovasjon, men som en kraft som demonterte verdensordenen.

Palladiumprisene falt tirsdag til tross for en svakere dollar og økende forventninger om at den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve) vil kutte renten på neste måneds møte.

UBS hevet sine prognoser for palladiumprisen med 50 dollar per unse over alle tidshorisonter, med henvisning til forventninger om at markedet vil forbli i et lite tilbudsunderskudd gjennom neste år.

Banken bemerket at opsjonsmarkedets stemning mot palladium fortsatt er mildt positiv, selv om den har beveget seg nærmere nøytral sammenlignet med begynnelsen av året.

Den implisitte volatilitetsskjevheten mellom kjøps- og salgskontrakter med løpetid på én til seks måneder ligger for tiden mellom 1,8 % og 2,4 %, ned fra toppene på 3,4 % til 9,1 % tidligere i år.

UBS la til at den tidligere økningen i optimisme – fra tidlig november 2024 til slutten av januar 2025 – i stor grad var drevet av bekymringer om potensielle nye sanksjoner rettet mot russisk palladiumeksport.

Russland står for omtrent 40 % av den globale gruveforsyningen, men siden russisk metall fortsetter å strømme inn i internasjonale markeder, har bekymringene for forsyningsforstyrrelser avtatt.

Kortsiktig prisvolatilitet vil i stor grad avhenge av resultatet av det amerikanske handelsdepartementets paragraf 232-granskning av kritiske mineraler, samt en antidumping-begjæring innlevert av gruveselskapet Sibanye og fagforeningen United Steelworkers. Markedsdeltakerne venter på administrasjonens beslutning om hvorvidt det skal innføres tollsatser på import av palladium.

Til tross for at de hevet kursmålet, sa UBS at de ser et sterkere oppsidepotensial i andre edle metaller enn i palladium, selv om palladiummarkedet forventes å forbli i et lite underskudd frem til 2026.

I mellomtiden falt den amerikanske dollarindeksen med 0,4 % til 99,7 poeng klokken 15:42 GMT, etter å ha blitt handlet mellom 100,2 og 99,7.

I futureshandelen falt palladium for levering i desember med 0,8 % til 1 393,5 dollar per unse klokken 15:43 GMT.

Bitcoin steg tirsdag, og forlenget oppgangen fra de siste tapene etter hvert som forventningene om et potensielt rentekutt fra Fed i desember styrket seg, noe som bidro til å løfte risikosensitive eiendeler.

Likevel så det ut til at oppgangen mistet fart, og investorene var fortsatt svært forsiktige med kryptomarkedet etter de bratte nedgangene som ble sett gjennom oktober og begynnelsen av november.

Altcoins hadde sterkere gevinster tirsdag, men er også i ferd med å komme seg etter kraftige tap den siste måneden.

Bitcoin steg med 0,8 % til 88 187,9 dollar innen klokken 00:43 ET (05:43 GMT).

Bitcoin drar nytte av fornyede desemberkutt

Oppgangen fra et sju måneders lavpunkt ble hovedsakelig drevet av en gjenoppblomstring av forventningene om at Federal Reserve kunne kutte renten i desember. Minst to Fed-representanter signaliserte støtte til et slikt trekk, noe som bidro til å endre markedsprisingen.

Futuresmarkedene gir nå en sannsynlighet på 77,2 % for et rentekutt på 25 basispunkter på møtet 9.–10. desember, opp fra bare 41,8 % uken før, ifølge CMEs FedWatch-verktøy.

Endringen utløste en bred oppgang på tvers av risikofylte aktiva, og kryptovalutaer ble med på oppgangen, selv om oppgangene deres hang etter den kraftige oppgangen i aksjer – spesielt teknologiaksjer. Selv om krypto ofte handles i takt med teknologi, har den begynt å løsne fra denne korrelasjonen siden tidlig i oktober.

Kryptoprisene har vært i en langvarig nedadgående trend siden forrige måned, presset av flere faktorer. Detaljhandlere forble skeptiske etter oktobers plutselige krakk, mens institusjonelle tilstrømninger krympet merkbart, med amerikanske børsnoterte Bitcoin-ETF-er som opplevde fem uker på rad med utstrømninger.

Markedene ser nå frem til en rekke kommende økonomiske meldinger fra USA for å finne ledetråder før Fed-møtet i desember. Produsentprisinflasjon og detaljhandelssalg i september ventes senere tirsdag, mens Feds foretrukne inflasjonsmåler, kjerneindeksen for PCE, kommer torsdag.

Kryptopriser i dag: Altcoins leder oppgangen

Bredere kryptoaktiva presterte litt bedre enn Bitcoin på tirsdag, med selektiv jakt på kjøp blant slåtte navn.

Ether klatret 3,2 % til 2 928,08 dollar, mens Ripple (XRP) hoppet 8,7 % til 2,2523 dollar.

Oljeprisene falt tirsdag ettersom bekymringer om rikelig forsyning overskygget bekymringene om fortsatte sanksjoner mot russiske forsendelser, mens fredssamtaler med sikte på å få slutt på krigen i Ukraina ikke viste noen fremgang.

Brent-råolje falt med 33 cent, eller 0,5 %, til 63,04 dollar per fat innen 11:46 GMT. US West Texas Intermediate falt med 32 cent, eller 0,5 %, til 58,52 dollar.

Begge referanseindeksene hadde steget 1,3 % mandag, etter at økende tvil om å oppnå en fredsavtale mellom Russland og Ukraina økte forventningene om at de begrensede strømmene av sanksjonert russisk råolje og drivstoff ville vedvare.

Til tross for markedsuro over russiske forsendelser, peker bredere prognoser for tilbud og etterspørsel for 2026 på et mer overtilbudt marked, med flere prognoser som tyder på at tilbudsveksten vil overstige etterspørselen neste år.

Priyanka Sachdeva, senior markedsanalytiker hos Phillip Nova, sa i et notat tirsdag: «På kort sikt ligger hovedrisikoen i overtilbud, og dagens prisnivåer virker sårbare for press.»

Midt i nye sanksjoner rettet mot Russlands statseide Rosneft og den private produsenten Lukoil, samt regler som forbyr raffinerte produkter laget av russisk råolje fra å komme inn i Europa, har noen indiske raffinerier – inkludert det private raffineriet Reliance – redusert kjøpene av russisk olje.

Med begrensede alternative kjøpere søker Russland å utvide leveransene til Kina. Visestatsminister Alexander Novak sa tirsdag at Moskva og Beijing diskuterer måter å øke russisk oljeeksport til Kina.

Giovanni Staunovo, analytiker hos UBS, bemerket: «Markedsdeltakerne vurderer fortsatt om de siste europeiske og amerikanske sanksjonene vil påvirke Russlands oljeeksport i noen mening.»

Likevel fokuserer analytikerne først og fremst på risikoen for større ubalanser i tilbud og etterspørsel. Deutsche Bank anslo et overskudd på minst to millioner fat per dag i 2026, uten noen klar vei tilbake til underskuddstilstander før 2027, ifølge en rapport fra mandag.

«Utviklingen inn i 2026 er fortsatt skjev mot nedsiden», sa analytiker Michael Shoh.

Forventningene om et svakere marked neste år fortsetter å oppveie den støttende effekten av fastlåste fredsforhandlinger, som tidligere hadde bidratt til å stabilisere prisene. En fredsavtale kan til slutt oppheve sanksjonene mot Moskva, noe som potensielt kan frigjøre store mengder av tidligere begrenset forsyning i markedet.

Oljeprisen fortsetter imidlertid å finne noe støtte fra økende forventninger om at den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve) vil kutte renten på sitt rentemøte 9.–10. desember, etter at flere Fed-tjenestemenn signaliserte åpenhet om lettelser.

Et rentekutt kan stimulere økonomisk aktivitet og styrke oljeetterspørselen.

«Bekymringer om overtilbud drar markedet i én retning, mens håp om sterkere etterspørsel drevet av pengepolitiske lettelser drar det i den andre», sa Sachdeva.