Hvorfor har ikke Afrikas største uutnyttede oljefelt startet produksjonen ennå?

TotalEnergies' Venus-prosjekt i Namibias Orange Basin er den typen oppdagelse som får oljeledere til å lyse og myndigheter til å drømme om enorm avkastning. Det ble annonsert i februar 2022 og ble raskt anerkjent som et av de største oppdagelsene på kontinentet på flere tiår, anslått å inneholde omtrent 1,5 milliarder fat lett råolje (45° API) i tillegg til 4,8 billioner kubikkfot naturgass.

Forventningene er enorme: produksjonen er anslått å nå en topp på 150 000 fat per dag, og feltet kan potensielt produsere i 30 til 40 år. Eierstrukturen gjenspeiler en blanding av global kapital og lokal deltakelse: TotalEnergies (45,25 %), QatarEnergy (35,25 %), Namibias nasjonale oljeselskap Namcor (10 %) og Storbritannias Impact Oil & Gas (9,5 %). For Namibia, som aldri har produsert olje i stor skala, representerer Venus et stort vendepunkt som kan øke landets BNP med så mye som 20 % innen 2030.

Men løftene fra Venus er uatskillelige fra utfordringene. Feltet ligger på svært dypt vann (3000 meter under overflaten og 300 kilometer utenfor kysten), noe som gjør det til et av de mest teknisk krevende offshore-prosjektene i verden. I tillegg til dette kommer kompleksiteten til den tilknyttede gassen, som har blitt sentrum for en tvist som forsinker forhandlingene: Namibia ønsker å bringe gassen på land for å øke innenlandsk kraftproduksjon, mens TotalEnergies foretrekker å reinjisere den i reservoaret for å opprettholde trykket, gitt den lave bergpermeabiliteten. For myndighetene går spørsmålet utover energi til å sikre langsiktige inntekter og bygge et grunnlag for innenlandsk kraftproduksjon, mens selskapet ser dette som å øke kostnader og risikoer for et prosjekt på grensen til kommersiell levedyktighet.

TotalEnergies har allerede justert produksjonsplanen sin for å gjenspeile Namibias virkelighet. Etter å først ha foreslått en mer ambisiøs strategi med en produksjonskapasitet på 200 000 fat per dag, ble tallet redusert til 150 000. Denne justeringen ser ut til å være knyttet til selskapets bredere strategi om å fokusere på verdi snarere enn volum, ved å opprettholde et stabilt produksjonsplatå i syv til åtte år i stedet for å satse på raske tidlige gevinster. Det gjenspeiler også bevisstheten om den strategiske konteksten: etter Shells uttreden har TotalEnergies blitt nesten den eneste store aktøren i Namibia, og all fremtidig infrastruktur (et potensielt LNG-anlegg, rørledninger eller andre anlegg) vil i stor grad falle på deres skuldre. Å forlenge produksjonslevetiden sikrer derfor avkastning over en lengre periode for å dekke disse kostbare investeringene.

Denne spenningen definerer forhandlingene som nå pågår. President Netumbo Nandi-Ndaitwah har plassert saken under hennes direkte tilsyn og opprettet en presidentiell oljeenhet for å følge samtalene. Bekymringen er tydelig: Namibia ønsker ikke å gjenta Guyanas erfaring, der regjeringen i en avtale fra 1999 med ExxonMobil aksepterte en royaltysats på bare 2 %, en avtale som nå blir sett på som en negativ modell for fremvoksende oljeprodusenter. Av denne grunn går Namibia inn i forhandlinger med TotalEnergies fra en tøffere posisjon. TotalEnergies-sjef Patrick Pouyanné har understreket at det å nå målet om første produksjon i 2029 krever en endelig investeringsbeslutning før utgangen av dette året, en tidslinje som allerede ser vanskelig ut å oppnå gitt pågående uenigheter.

Prosjektets økonomiske levedyktighet er også et stridspunkt. TotalEnergies har sitert en break-even-pris på 20 dollar per fat, noe som virker mer som en forhandlingsposisjon enn en realistisk vurdering, siden de fleste lignende dypvannsprosjekter koster rundt 35 dollar per fat. For eksempel viser ExxonMobils prosjekter i Guyana (på 1700 meters dyp) og Petrobras' pre-saltfelt i Brasil (2000 meter) dette. Venus, på over 3000 meters dyp med en total geologisk dybde på 6300 meter, sammen med et høyt gass-til-olje-forhold, står overfor større vanskeligheter. Mangelen på presise data om reservoarets gassinnhold gjør det vanskelig å utforme reinjeksjons- og prosesseringsplaner, noe som øker kostnadsusikkerheten. Analytikere advarer om at hvis det er mer gass enn forventet, kan reinjeksjon redusere avkastningen betydelig.

Shells nylige erfaringer gir en klar advarsel. Tidlig i 2025 avskrev selskapet 400 millioner dollar på PEL 39-lisensen utenfor Namibias kyst og forlot Jonker-, Graff- og Enigma-brønnene etter å ha konkludert med at dårlig reservoarkvalitet og høyt gassinnhold gjorde dem kommersielt ubrukelige. Denne avhendingen viser at ikke alle funn i Orange-bassenget kan utvikles, og at Venus, til tross for sitt enorme potensial, ikke er immun mot disse geologiske og økonomiske begrensningene.

Likevel søker Namibia å posisjonere seg som et nytt energiknutepunkt. Ved siden av olje fremmer regjeringen et grønt hydrogenprosjekt til 10 milliarder dollar med tyske investorer, som etter planen skal starte produksjonen i 2027–2028. Denne parallelle satsingen på ikke-fossil energi viser en diversifiseringsstrategi, med Venus som hjørnesteinen, men ikke den eneste pilaren.

For TotalEnergies gjenspeiler Venus både omfanget av deres afrikanske satsinger og risikoene knyttet til dem. Kontinentet står nå for halvparten av driftsproduksjonen og den største andelen av letebudsjettet. Vekstmålene er konsentrert om LNG og offshoreolje i Namibia, Angola og Gabon. Men det namibiske prosjektet legemliggjør utfordringene med leting i grenseområdene. Selskapets tilbaketrekning fra Sør-Afrika i 2025, etter å ha gitt opp sin offshore-lisens utenfor Cape Town på grunn av politiske og miljømessige utfordringer, fremhever hvor sårbart driftsmiljøet i regionen er.

En geopolitisk faktor legger til en annen dimensjon: Kina har allerede etablert seg som den største utenlandske investoren i uranutvinning i Namibia og er aktiv innen fornybar energi og infrastruktur. Det afrikanske energikammeret har åpnet et kontor i Shanghai for å legge til rette for kinesisk deltakelse i energiprosjekter, noe som indikerer et strategisk kontinentalt skifte. For TotalEnergies kan enhver forsinkelse eller tvist med myndigheter gjøre det mulig for konkurrenter å styrke sin tilstedeværelse, noe som potensielt svekker det franske selskapets langsiktige posisjon.

Venus-prosjektet står dermed mellom å være en ekstraordinær mulighet og en grundig test. På papiret kan det generere betydelig vekst i TotalEnergies' kontantstrøm innen 2030 og omforme Namibias økonomiske utvikling. Men i virkeligheten må enorme tekniske utfordringer, behovet for økonomiske vilkår som balanserer investorenes avkastning med statens ambisjoner, og et ustabilt geopolitisk bakteppe tas tak i. Hvis problemer rundt gass, inntekter og infrastruktur løses snart, kan Venus bli et av dette tiårets landemerke-oljeprosjekter. Hvis ikke, kan det bli et nytt eksempel på hvordan massive muligheter innen grenseenergi kan stoppes under vekten av kostnader, politikk og konkurranse.